Hjemmel og kilde
Kostnadsfordeling mellom faste og variable poster i bedriftsøkonomi. Bilens faktiske kostnader hentes fra bedriftens eget regnskap. Statens satser for kjøregodtgjørelse gjelder ansattes bruk av egen bil og er noe annet enn en firmabils kostnad per kilometer.
To kostnader, to bruksområder
De faste kostnadene påløper uansett om bilen kjører: avskrivning eller leasing, forsikring, avgifter og en del av vedlikeholdet. De variable følger kilometerne: drivstoff eller strøm, dekk, service knyttet til kjørelengde, og en del av verdifallet.
Full kostnad per kilometer = (faste + variable) / kjørte kilometer. Dette tallet brukes når du skal budsjettere, når du skal prise reise inn i et tilbud, og når du skal vurdere om bilparken er riktig dimensjonert.
Marginalkostnad per kilometer = variable / kjørte kilometer. Dette tallet brukes når bilen allerede står der og spørsmålet er om den skal kjøre litt lenger. Da er de faste kostnadene betalt uansett, og de hører ikke hjemme i beslutningen.
Forveksler du dem, tar du feil beslutning i begge retninger: du sier nei til lønnsomme oppdrag fordi de ser dyre ut, og du priser reise for lavt i tilbud fordi du glemte de faste.
Eksempel: en varebil over 28 000 kilometer
Årskostnader: leasing 82 800, forsikring 14 000, avgifter 5 200, faste vedlikeholdsposter 6 000. Sum faste: 108 000 kroner.
Variable: drivstoff 30 800, dekk 8 000, kilometeravhengig service 9 200. Sum variable: 48 000 kroner.
Total årskostnad: 156 000 kroner over 28 000 kilometer.
Full kostnad: 156 000 / 28 000 = 5,57 kroner per kilometer.
Marginalkostnad: 48 000 / 28 000 = 1,71 kroner per kilometer.
Forskjellen er over tre ganger. Kjører bilen 40 000 kilometer i stedet, faller full kostnad til 3,90 kroner mens marginalkostnaden er uendret — for de faste kostnadene fordeles på flere kilometer.
Feilen som gjør lange jobber billige
Den vanligste feilen er å bruke marginalkostnaden når du priser en jobb langt unna. Da ser en jobb med 200 kilometer kjøring ut til å koste 342 kroner i transport, mens den reelle belastningen på bilparken er 1 114.
Men den langt dyrere kostnaden er ikke bilen i det hele tatt — det er tiden. To timer kjøring tur-retur er to montørtimer som ikke ble fakturert, og til en selvkost på 520 kroner er det 1 040 kroner før bilen har brukt en dråpe drivstoff.
Derfor er regelen: kilometerkostnad brukes til å prise bilen, og timekostnad brukes til å prise turen. Legger du bare inn kilometerne, har du priset det billigste av de to.
Og motsatt vei: skal du avgjøre om du kjører en ekstra runde på slutten av dagen for å avslutte en jobb, er marginalkostnaden riktig — men bare hvis timene også er marginale, altså at montøren likevel var på jobb.
Vanlige spørsmål
Kan jeg bruke statens sats som kilometerkostnad?
Nei, det er et helt annet tall. Statens sats gjelder når en ansatt bruker egen bil i tjeneste, og den er en godtgjørelse med skattemessige regler. En firmabils kostnad per kilometer regnes av bedriftens egne utgifter, og den kan ligge både over og under satsen.
Hvor mange kilometer skal jeg regne med?
De faktiske fra i fjor, hentet fra kjørebok eller servicehistorikk. Bruker du et anslag, blir hele den faste delen feil — og siden den faste delen er tre firedeler av kostnaden i eksempelet, er det ikke en liten unøyaktighet.
Les videre
- Break-even på en ny servicebil: årskostnad delt på DB per time — Årskostnaden som deles på kilometer er den samme som avgjør om bilen lønner seg.
- Kjøregodtgjørelse: regn den trekkfrie og den trekkpliktige delen — Godtgjørelse til ansatt med egen bil følger helt andre regler enn firmabilens kostnad.
- Kjøretid: slik får du flere fakturerbare timer ut av dagen — Kjøretiden koster mer enn kilometerne, og den er det som faktisk kan kuttes.
- Lønner en ny montør seg? Regnestykket før du ansetter — Full kostnad delt på fakturerbare timer gir kravet. De første månedene når han det ikke.