Hopp til innhold
ArbeidslinkArbeidslink

Substitusjonsplikt — plikten til å velge bort det farligste alternativet

Substitusjonsplikten sier at den som bruker et produkt med helse- eller miljøfare, skal vurdere om det finnes et alternativ som gir mindre risiko, og bytte hvis det gjør det uten urimelig kostnad eller ulempe. Plikten følger av produktkontrolloven § 3a, og den gjelder også en elektrikerbedrift med et halvt hyllemeter kjemikalier.

Hjemmel og kilde

Produktkontrolloven § 3a om substitusjonsplikt, sammenholdt med arbeidsmiljøloven § 4-5 om kjemisk helsefare og forskrift om utførelse av arbeid.

Plikten er å vurdere, ikke bare å bytte

Bestemmelsen krever at virksomheten vurderer om det finnes alternativ som medfører mindre risiko, og at den velger alternativet dersom det kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe. Det er altså to trinn: en vurdering som alltid skal gjøres, og et bytte som gjøres når vurderingen tilsier det.

Det betyr at et negativt svar er lovlig, forutsatt at det er begrunnet. Finnes det ikke et alternativ som gjør jobben, eller er alternativet uforholdsmessig dyrt eller upraktisk, kan produktet beholdes. Det som ikke er lovlig, er å ikke ha tenkt på det.

Hvordan vurderingen gjøres i praksis

Start med produktene som brukes oftest og som har den strengeste merkingen. Se på faresetningene i sikkerhetsdatabladet, ikke på markedsføringen, og be leverandøren om alternativer i samme bruksområde. Grossisten har som regel oversikt over hvilke produkter i sortimentet som er valgt bort andre steder.

Vurderingen trenger ikke være lang. En linje per produkt om hvilke alternativer som ble sett på og hvorfor valget ble som det ble, holder — og den linjen er det eneste som gjør at plikten kan dokumenteres to år senere.

  • Sorter produktene etter merking og bruksfrekvens.
  • Be leverandøren om alternativer i samme bruksområde.
  • Skriv én linje per produkt om valget.
  • Ta vurderingen på nytt når sortimentet endres.

Substitusjon handler også om metode

Substitusjon er ikke bare å bytte flaske. Det kan like gjerne være å endre arbeidsmetoden slik at eksponeringen forsvinner: avtrekk i stedet for maske, en mekanisk løsning i stedet for et løsemiddel, eller et ferdig kappet materiale i stedet for saging som skaper støv.

I elektrofaget er de mest aktuelle eksemplene støv fra boring i gammel bygningsmasse, loddedamp og løsemiddelbaserte rensevæsker. Alle tre kan angripes både med produktvalg og med metode, og metoden gir ofte den største effekten.

Der plikten møter innkjøpet

Substitusjonsplikten virker bare hvis den treffer innkjøpsøyeblikket. Når en montør fritt kan handle inn det som er billigst i nærmeste butikk, er vurderingen strukturelt umulig å gjennomføre.

De fleste løser det med en kort liste over godkjente produkter per bruksområde, og en regel om at nye produkter må klareres før de tas inn i bilen. Det er også den enkleste måten å holde stoffkartoteket i takt med virkeligheten på.

Vanlige spørsmål

Må vi bytte til et dyrere produkt?

Plikten gjelder når byttet kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe. En liten prisforskjell er sjelden urimelig, mens et alternativ som gjør jobben dårligere eller koster mangedobbelt kan begrunne at man beholder produktet.

Hvem har ansvaret for substitusjonsvurderingen?

Virksomheten som bruker produktet. Leverandøren skal gi informasjonen, men vurderingen av om et alternativ er egnet i deres arbeid, kan bare gjøres av dere.

Les videre